Review of Teleportation #3 in Bergens Tidende newspaper, 21.05.2021

(English translation below)

I Tårnsalen, i mørket, står både jeg og sansene i full giv akt

Det er mørkt. Og det er stort. Jeg liker at jeg ikke likte det.

av Renate Synnes Handal Kunstanmelder

Publisert 21. mai 2021, Bergens Tidende

💜💜💜💜💜♡

FAKTA

Kunstinstallasjon: Teleportation #3

Sted: Tårnsalen, Kode

Tidsrom: 01.05–25.05.2021

Kunstner: Erik Friis Reitan

En dag fikk jeg tilsendt en litt spesiell lenke; en invitasjon til å melde meg på en utstilling, som kun kunne romme én og én besøkende. Jeg tenkte umiddelbart for meg selv ‘dette var jammen et trygt og fint korona-tiltak’ — før jeg dro, kikket og forsto at grepet hadde ingenting med Covid-19 å gjøre i det hele.

Denne installasjonen får alle publikummerne ha helt for seg selv, noe jeg mener er den eneste fornuftige måten å vise den frem på. En så mektig opplevelse er nær sagt umulig å dele. Og allerede her må en kunstkritiker stoppe opp for å understreke viktig poeng — hvor ofte legges det til rette for at din egen opplevelse av noe, hva som helst, får stå i sentrum?

For det er kun hva som skjer med deg, i møte med installasjonen, som er viktig her. Hva den betyr, hva kunstneren ville frem til eller hvordan venninnen din opplevde det, er virkelig gjort helt overflødig. Det finnes ingen tekster på veggene som skal forklare, ingen a4-ark som skal gi en innføring i dette doktorgradsprosjektet i korte trekk.

Installasjonen, og formidlingen, bygger med andre ord videre på den fenomenologiske tenkningen, hvor det er gjennom kroppens tilstedeværelse i verden, at mennesket utvikler selverkjennelse og erkjennelse.

Bak grå dører av tynn, myk plast prøver jeg å orientere meg, uten noe særlig hell i begynnelsen. Det er helt bekmørkt, Tårnsalen er omgjort til en slags labyrint, og sanseapparatet som jeg vanligvis kan stole blindt på, er tatt fra meg. Alt dette gjør at jeg blir gjort hyper-bevisst mitt eget nærvær, både som kropp og sinn.

Det er så mørkt at jeg egentlig blir litt redd. Men ikke så mørkt at nysgjerrigheten tar kvelden. Jeg må jo gå videre langs veggen, tenker jeg, mens jeg også husker utstillingsvakten som lovte å hente meg ut dersom jeg skulle bli her inne lengre enn min tildelte tid. Alle får ett kvarter her inne — og det er ikke et sekund for lite.

Etterhvert dukker det opp et svakt lys i det fjerne. Jeg fortsetter å bevege meg langs den trygge veggen, uten å forstå hvordan jeg, lyset og rommet står i forhold til hverandre. Jeg er blitt helt desillusjonert, og jeg digger det.

Det er virkelig en mektig kunstopplevelse som venter her inne i vår velkjente Tårnsal. Og selv om det er utfordrende å sette fingeren på akkurat hva som gjør det så stort, mistenker jeg at det handler om at jeg setter sånn pris på hvordan kunstneren løfter frem sansing som så verdifull.

Hvordan kan vi fatte og begripe noe som helst om oss selv eller verden, om vi ikke dyrker og hedrer kroppens utrettelige arbeid med å tilegne seg informasjon?

Link to original text published in Bergens Tidende

In Tårnsalen, in the dark, both I and my senses stand poised

It´s dark. Its grand. I like that i did not like it

By Renate Synnes Handal Art Critic

Published 21. may 2021, Bergens Tidende

💜💜💜💜💜♡

FACTS

Art Installation: Teleportation 3

Where: Tårnsalen, Kode

Period: 01.05–25.05.2021

Artist: Erik Friis Reitan

One day I was sent a somewhat peculiar link; an invitation to sign up for an exhibition, which could only take one visitor at the time. I immediately thought that "this was a nice and safe corona measure’ before I went, had a look, and realised that this choice had nothing to do with Covid-19 whatsoever.

Each visitor gets to have this installation to themselves, which I think is the only sensible way to show it. Such a powerful experience is near impossible to share. And at this point, an art critic needs to stop and make a significant point - how often does your own experience, of anything, get to be the center of attention?

Because it is what happens to you in the encounter with the installation that is of importance here. What the work means, what the artist wanted to achieve, or how your friend experienced it is really made completely superfluous. There are no texts on the walls to explain, no A4 sheet of paper to give a synopsis of this Ph.d project.

The installation, and the dissemination of it, is in other words built on phenomenological thinking, in which it is through the body´s presence in the world that humans develop insight about themselves.

Behind grey doors of thin, soft plastic I try to make my way, without much luck to begin with. It is pitch black. Tårnsalen has been turned into some sort of labyrinth, and my sensory apparatus, that I usually have blind trust in, is taken away from me. All of this makes me hyper-conscious of my own presence, both mentally and physically.

It is so dark that I get a little scared actually. But not so dark that curiosity drops out. I have to continue along the wall I think to myself, while remembering the exhibition host saying that she will come fetch me if I should stay longer than my allotted time. Everyone gets fifteen minutes in here - not a second to little.

At some point a faint light appears in the distance. I proceed to move along the safe wall, without understanding how I, the light, and the room relate to each other. I´ve become completely disillusioned and I dig it.

It is really a mighty art experience waiting here in our famous Tårnsal. And even though it is difficult to point out exactly what makes it so grand, I suspect that it relates to my appreciation of how the artist underscores perception as such a valuable thing.

How can we grasp anything about ourselves or the world if we don´t appreciate and honour the tireless work of the body to gather information?

Link to original text published in Bergens Tidende